http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=598156

Turen ned fra fjellet.

Litt nervøs her ja. Måtte gå rundt kanten av et fjell. Var minnimalt med plass og maksimalt med stup.

Når dagen for avreisen kom, sto jeg opp i 5 tiden. Sjekket at alt var pakket og klart. Fikset meg en god frokost (som måtte nytes på bussen) og kledde meg godt til fjellturen. Alt fra den dagen føles egentlig veldig slørete nå, hadde nokk ikke gått opp for meg hva jeg holdt på med akkurat da. Før jeg visste ordet av det satt jeg på kystbussen med snuten vendt mot aksdal hvor jeg måtte bytte til Haukeliekspressen. Var fremme ved Haukeliseter i 12.30 tiden. Solen skinte og alt virket nesten for perfekt. I 15 tiden var jeg komt meg avgårde. Hadde fått noen tips og hint om hvordan jeg skulle finne hulen. Jeg visste hvor jeg skulle starte, hvilken retning jeg skulle gå, og hadde fått beskjed om at snøhulemannen hadde laget noen kunstverk, eller landemerker som jeg kunne følge. Først syns jeg det virket vanskelig, men når jeg var komt et lite stykke opp på fjellet kunne jeg se gammle spor etter sist han var der.

Solnedgang og gamle spor etter hulemannen i snøen.

Var lett å vite at det var hans spor, for det beveger seg så og si aldrig andre mennesker der oppe, utrolig nokk. Når jeg kunne følge sporene hans ble det hele mye enklere. Jeg tok meg god tid til å betrakte naturen og utsikten. Nesten litt for god tid. Når jeg nermet meg området hvor hulen skulle ligge, var det alt begynt å bli mørkt. Hadde fått beskjed om hva han kalte denne hulen, uten å vite det vet jeg ikke om jeg hadde klart å finne den i tide. Men jeg brukte alikevel litt tid på å grave feil. Men så, til min store glede, traff spaden til slutt presenningen forran huleåpningen. Det var først når jeg hadde gravd frem den, og tatt den litt til sides så jeg kunne se ned i hulen, at det begynte å gå opp for meg hva jeg holdt på med. Jeg tenkte med meg selv at denne følelen må jeg ikke glemme. Det var skremmende, nesten uvirkelig. Jeg har jo alltid vært mørkredd. Måtte spørre meg selv at par ganger om hva det egentlig var jeg hadde tenkt, siden dette hadde virket som en så god idè.

Huleinngangen.

Stemningsrapport fra den kløyvde sten.

Heldigvis ga det verste seg etter at jeg hadde fått fyr i ovnen og tent et par stearinlys. Da var det faktisk riktig så koselig. Der satt jeg og filosoferte en liten stund mens jeg fikk varmen tilbake i kroppen, før jeg la meg til å sove. Natten var veldig rar. Men det gikk veldig greit. Frøs til å begynne med, men takket være et par ekstra soveposer som hulemannen hadde lakt igjen, og noen små varmeputer (tusen takk mamma og pappa!!) så ble det godt og varmt etter hvert. Jeg våknet ganske tidlig morgenen etter, men det tok sin tid å komme seg opp og ut av den gode, varme soveposen.

Sengen min for natten. Det blåde er min sovepose, de grønne er soveposer hulemannen hadde lakt igjen. Tusen takk! Det og varmeposene fra mamma og pappa hjalp meg å holde varmen natten gjennom.

Jeg la merke til at det hadde snødd litt i løpet av natten. Men det var vanskelig å se hvor mye fra huleåpningen, selv om man strakk hode ut. Etter å ha spist litt og pakket sakene var jeg klar til å starte hjemturen.

God morgen bilde etter natten i hulen.

Bussen skulle gå fra Haukeliseter 15.10. Så jeg måtte være nede i god tid før det.  Når jeg kom ut av hulen merket jeg at det fortsatt snødde ganske kraftig. Sikten var dårlig og jeg kunne såvidt se sporene mine fra dagen før. Jeg begynte å gå, men etter en liten time måtte jeg stanse. Var da kommet til et stykke på turen hvor jeg visste det var veldig bratt noen steder. Men klarte ikke se terrenget da så og si alt bare var hvitt. Kunne se litt bart fjell noen steder, men klarte ikke bedømme avstanden. Jeg kontaktet noen nede på Haukeliseter og ba dem om å komme imot meg. Så ventet jeg, lenge. Etter en rekke sykologtimer med meg selv klarte jeg endelig å se en skikkelse lankt borte. Da hadde det blåst opp en del og kulden begynt å ta tak. Men alt det glemte jeg fort og begynte å gå mot skikkelsen lankt det nede. Jeg rakk ikke komme helt frem til personen før han snudde og begynte å gå nedover. Vi holdt vel en avstand på ca 20 meter nesten hele veien ned. Men rett før den siste bakken stoppet han bak en stor sten og ventet. Jeg hadde hatt mine mistanker om hvem det kunne være, og nå fikk jeg det bekreftet. Hulemannen var min reddende engel. Han skulle opp i snehulen sin. Vi snakket litt, men begge var slitne. Skulle gjærne ha satt meg ned med ham en gang og hatt en ordentlig samtale. Er så nyskjerrig på å høre hva han har å fortelle. Forhåpentligvis får jeg sjangsen til det en annen gang. Har planer om å reise tilbake til hulen, kanskje til sommeren. Blir nokk alene da også, Så slipper jeg å krangle med noen om sengeplassen ;p

Snøhulemannen endte opp med å ikke bare vare eg god husvert, men også en reddende engel da jeg holdt på å gå meg vill i snøstormen.

Det høres ut som han virkelig lever etter egne prinsipper, hvilket er bemerkelsesverdig! Men hvor lenge kan man egentlig leve i total ensomhet på fjellet?